Threaded Mode | Linear Mode

J. K. Rowling har skrevet noen meget spennende bøker om Harry Potter, det skal være visst. Bøker som jeg tror kan favne videre enn bare det de først ser ut som, og ting som ved første øyekast kunne bare se ut som navn eller oppspinn har ofte en lang tradisjon i europeisk kultur og bygger på en tradisjon&

Utgangspunktet for min interesse for Harry Potter, ved siden av at bøkene tiltalte mine barn og jeg ville vite hva de leste, var den tydelige kristne symbolikk som J. K. Rowling benyttet seg av. Bøkene, like fra første bok har hele veien gjenspeilet den kristne mystiske tradisjon, som i Norge ble avvist i forbindelse med innføringen av reformasjonen i 1536. Denne tradisjonen kan vi lese mer om og lever i beste velgående i en del islandsk middelalder litteratur, som er meget spennende lesning. De Vises Sten ga indikasjoner om en spennende fortsettelse. Det var derfor med spenning jeg gikk løs på andre bok i serien for å se om symbolikkbruken fortsatte, noe den gjorde og i enda større grad i de engelske enn i de norske.

Som nevnt, allerede i første bok, De Vises Sten, får vi presentert flere henvisninger til den kristne mystikk og filosofi som har preget store deler av den felles historie vi alle har del i. Navnet Nicolas Flamel, er et eksempel på nettopp dette. Ved siden av å være alkymist, var den samme Flamel også kjent som en kristen mystiker, med en særs interesse mot livet etter døden og udødelighet. Det står en del om ham på Wikpedia, og det finnes uttallige spor etter ham opp gjennom historien etter hans død i 1417. Flamel ble for øvrig ufattelig gammel etter datidens levealder. Han er også en gjenganger i mye av det som finnes av litteratur omkring emnene som går igjen i forbindelse med Den Hellige Gral. (En ting som påstås av flere kilder er at etter begravelsen skulle man flytte kisten, men da var den tom. Det hadde angivelig ikke gått mer enn fire uker?)

Voldemort var og er et annet aspekt på den samme tradisjon, siste del av navnet er unektelig fransk mort - som betyr død kort og godt. De som slo meg første gang jeg leste navnet var en forbindelse med og en forenkling av vole`nte De'o mortis, som i utgangspunktet betyr noe slikt som "om Gud vil død". (Også blitt benyttet som et navn om djevelen.) Trekkes så dette sammen blir navnet Gud som vil død. Latin, kan være kjekt å kunne inn i mellom. Igjen gjenspeiler denne benevnelsen på navnet de franske bøndene gav bødlene på 1300 - 1400 hundre tallet. Dette passer jo også ypperlig ettersom Voldemorts tilhengere blir kalt dødsetere, et passende navn.
I det hele så passer settingen rundt Lord Voldemort ypperlig til den beskrivelsen av de siste tider som vi finner i Bibelen, samtidig som navnet og personen har sine røtter i en del av den felles keltisk ortodokse kristne arv. Denne forteller om den blandingen av frykt og lokkemidler som vi tydelig ser i beskrivelsen av Lord Voldemort i Harry Potter bøkene. Konfliktsituasjonen mellom Harry og Voldemort bygget seg opp til et klassisk oppgjør mellom det gode og det onde.

Nå bygget bøkene seg opp gjennom historiens gang, særlig i Order of the Phonix var enkelte symboler som henspeilet til tidlig europeisk kristen mystikk. Blant annet var speilet vi fikk se og hvor Sirius forsvant inn i et kjent bilde av den forståelsen av døden som gikk igjen i gallisk og keltisk kristen tro. En overgang som igjen har betydning i det vi ser i en av hallowsene (relikviene), steinen i gullsnoppen som Harry fikk i arv fra Humlesnurr. Dette speilet var også et symbol på noe som er understreket at døden ikke er det verste, selv om det er den siste fiende.

Finnes andre symboler? I mengdevis, for å si det slik. Hallows er diskutert tidligere, men hva mer har vi? Symbolene som vises sammen og hver for seg i forbindelse med Harrys trollmannsfamilie trekant, sirkel og sikksakk merke, er alle gamle symboler for Gud, evigheten og kontakten mellom Gud og mennesker& Samlet sett var symbolet frelsen, i henhold til den samme mystiske tradisjon. Merket er også kjent fra de gamle mystikeres gravsteder, slik som Nicolas Flamel. Jeg vet ikke om det er på Flamels grav, dog, men jeg tror det.

Andre symboler? Et naturlig spørsmål, for det florerer av dem. Slangene som Voldemort har slik forkjærlighet for er et kjent eksempel på ondskapen. Uglene som benyttes ble i gammel tid sett på som allvitende, kommunikative og innsamling av informasjon. I norrøn mytologi har vi eksemplene Hugin og Munin, ravner rett nok, men som har samme betydning. Uglene ble sett på som varslere også, med en direkte kontakt med det på den andre siden. Lyn arret i Harrys panne kjenner mange igjen som ondskapens merke, ikke minst i forbindelse med Gestapo fra andre verdenskrig. Men igjen er det verd å merke seg at merkene og lynene som "Waffen SS" benyttet strekker seg tilbake til germansk tid, og var merker ensbetydende med makt, død og fordervelse. Det å få satt sitt merke på seg var å bli tegnet med de samme merkene og ensbetydende med det som er nevnt over.

Det er denne dybden i det J. K. Rowling skriver om, som for meg gjør bøkene fascinerende og spennende. Denne typisk engelske blandingen av mystikk, ofte kristen, inn i et eventyrunivers. Vi har det samme i J. R. R. Tolkiens diktning, vi kjenner det igjen i C. S. Lewis diktning. Denne fascinasjon - interesse, bygget på den europeiske kristne tradisjon, ser ut til å gå igjen blant disse tre store britiske forfatterne. Dette skyldes at her er det mengdevis med henspeilinger til den mystikk og den symbolbruk som ble brukt i gamle tider. Symbolene kan kort og godt sies å gjøre, bøkene, historien og navnene mer spennende.

Og selv om navnene til hovedpersonene er greie nok så hersker det liten tvil om at mange av de utrolige navnene som finnes i Harry Potter virkelig kan sette fantasien i sving. Ikke minst gjelder dette den nesten hysterisk morsomme kombinasjonen i navnet til Minerva McGonagall. Minerva som er navnet til den romerske gudinne for visdom og kunnskap. Og så vidt jeg erindrer er McGonagall også den minst talentfulle dikter overhodet, i alle tilfelle i følge skotter. (Han var også kåret til verdens dårligste poet.) Igjen en av disse kontradiksjoner som gjennomsyrer og bære bøkene, det verste og det beste satt mot hverandre. Etymologisk interessant langt ut over det vi til vanlig tenker over, men som gir bøkene ekstra spenning og bærer bøkene og historien framover.

Særlig spennende blir dermed Harrys første (andre(?)) død i det første oppgjøret med Lord Voldemort i den forbudte skogen. Her finnes mengder av spennende symbolbruk og henvisninger til den kirkelige tradisjon J. K. Rowling står i, slik som Kings Cross, en jernbanestasjon, men også under korset. Samtalen mellom rektor Dumbledore (Humelsnurr) og Harry var særs interessant i så måte. Det samme kan sies om grunnen til at Slur ikke var bare ond, lenger, nemlig kjærligheten, i dette tilfelle til Harrys mor. På den måten viste også Slur seg som et meget menneskelig menneske, på godt og vondt.

Kanskje vi skal si på samme måte som foreldrene til Draco på slutten av bok sju hvor mors og fars kjærligheten ble for sterk. Draco, kommer av Draconis (latin) og betyr vel da noe slik som drage, noe som absolutt passer inn i settingen for hvordan Draco oppfører seg. Etternavnet er forresten om mulig enda mer spennende tatt i betraktning J. K. Rowlings opphav. Malfoy, som jeg tror er en sammensetning av to ord, mal, som betyr feil eller galt, i.e. malfunction, og foy, som betyr noe slikt som innhøstning, eller på skotsk innhøstningsfest. Feilinnhøsting, for et navn, men samtidig treffende, eller kanskje man på norsk ville si satser på feil hest.

Når så Harry Potter er spennende lesning, både for ung og gammel, er det fordi bøkene inneholder mengder av dybder, og ikke minst bygger de videre på den fantastiske tradisjon som engelske forfattere er så glad i. Nemlig en kristen mystikk tradisjon som for lengesiden er tapt i norsk litteratur og i mye av det som kan kalles evangelisk tro - tradisjon hvor mye av motstanden mot bøkene kommer fra. For meg som ortodoks kristen har derimot bøkene vært fulle av spennende symboler, bruk av kristne metaforer satt sammen i et spennende og levende univers. Bøkene viser oss hvordan vår kamp mellom godt og ondt influerer på oss i vår hverdag. Det være seg man er kristen eller ikke, uansett, bare så synd mange kristne ikke har sett det fantastiske univers som bøkene innholder som også kan hjelpe oss forstå hverdagen som menneske.

Nå skal jeg ikke ta opp igjen oversettelsena av Hallows, men bare om det ordet kunne man skrevet reine avhandlinger om hvorfor bruken av begreper kan i stor grad påvirke innholdet og betydningen av bøkene.

Skulle så gjerne sett det var noen kristne som snakket om symbolbruken og ikke bare gikk i skyttergraven når de leste Harry Potter. Vel, vi finnes, men vi skriker kanskje ikke like høyt.

Med vennllig hilsen
Winter

Uva Lunekjær

Du skriver reflektert, gjennomtenkt og fengslende om et spennende emne. Ja, artig og informerende lesning, rett og slett. Flott at du tar opp dette. Imponerende hvor mye du kan om det.

Tusen takk for hyggelig ord.

Mvh
Winter