Når?

[Liave Ekeli]

Inger og Uva Lunekjær:
En doe er en hunn-hjort(også kalt hind på norsk), og altså det "kvinnelige" motstykket til en bukk(som er navnet på han-hjorten), på engelsk, "stag".
(Som kjent kan James Potter forvandle seg til en hjort (stag) i sin animagus-form.)

Dåkolle er navnet på et hun-dådyr, altså ikke rådyr, men dådyr, som er noe annet, om enn beslektet.

Due på engelsk er derimot dove

Vet at dette kanskje ble litt forvirrende fremstilt, men hjalp det litt på forståelsen?

[Uva Lunekjær]

Javel Skjønte^^

Ja, fant også ut at due er dove

[Celestina]

Jeg fikk uheldigvis vite hvem som kom til å död på i boken,
för jeg begynte å lese men det var likevel utrolig trist.
Det eneste dödsfalet jeg ikke gråt noe särig over var Mad-Eye, selv om det var utroliig trist. Jeg har aldri fått et så veldig närt "forhold" til han og jeg måtte lese setningen hvor Bill sa at Mad-Eye var död fordi det var så vanskelig å forst. Har alti sett for meg han som.
Jeg gråt for förste gang, ordentlig, da Dobby döde. Jeg kunne bare ikke tro det. Harrys fölelser var også så ekte skildret og jeg ble utrolig rört.
Jeg hadde farktigst regnet med at jeg skulle bli veldig lei meg da Fred döde men det skjedde så fort og jeg fikk ikke helt sumet meg för det var over. Måtte Percy nektet å gi slipp på han var veldig trist.
Jeg gråt og blel rört mye gjennom boken. Også da vi fikk vite sannheten om Snape (alltid hatt en fölelse at han har värt snill), da Harry konfronterte Voldemort og vant. Men jeg gråt defenligtift mest da jeg nermet meg siste side og innså at det ikke vile komme noe fortsettelse. det var så trist!

Jeg lo også selvfölgelig mye og var spent omtrent hele tiden!

Go luck, Harry!

En stor klem fra
Celestina Durmstrang
http://moneycentral.groups.msn.com/Hippogriff

[-Tonks-]

Huff - Jeg pleier ikke å gråte av bøker egentlig, men da Harry gikk mot Voldemort, da kom tårene for alvor.. De hadde bygget seg opp en stund, gjennom Snape sine minner!

Severus Snape, en flott mann alle sammen!!

[Romilda vane]

Jeg gråt da Noldus døde, da Fred døde og Perry ikke ville gå fra han, da Harry så Lupus og Dult ligge på gulvet i storsalen og da Harry fikk følge av foreldrene sine og sirius og lupus inn i skogen.. det var så trist, rett og slett fordi Harry var så sikker på at han ville dø! også mener jeg å huske at han tenkte på Gulla da Voldemort kastet forbannelsen på Harry..

Jeg Humret litt da Hermine kastet seg om Ronny og kysset ham da han nevnte noe om å redde husnissene på kjøkkenet. Da fikk jeg et ganske bredt glis!

[Guro]

Jeg fikk tårer i øynene, og ble rørt da jeg leste "...and to you, if you have stuck with Harry until the very end."

Jeg grøt mest når Harry trodde han skulle dø. Jeg skalv på hendene og begyne å grine som bare det, og kastet vekk boka. Det var helt forferdelig å lese den biten, den var værst av alt.
Og når Lupin døde, falt noen tårer der òg, den delen var helt uvirkelig for meg, kom brått på.

[Nico]

Tårekanalene mine sprang plutselig lekk når Snape i minnet sitter på Dumbledores kontor og sier at "I wish I were dead". Også gråt jeg gjennom resten av kapittelet, og deretter en del gjennom de neste, og så gråt jeg i epilogen da Harry kalte Snape for den modigste han noen gang hadde kjent. Til slutt gråt jeg en masse da jeg var ferdig, fordi jeg var ferdig og alt var så bra og fint og trist.

Jeg tror jeg lo mest av Ron i den første halvdelen av boka. Før han blir sur og stikker av, mener jeg. For eksempel når han gir Harry den boka om jenter, og man plutselig forstår hvorfor han har oppført seg så keitete forståelsesfullt ovenfor Hermione Ron er generelt morsom, det må jeg si.

Jeg jublet nok av lykke et par ganger også, gitt, men jeg husker ikke alt nå lenger ... skal jo lese hele en gang til igjen snart, da kommer vel alle minnene tilbake

[The Silver Doe]

Jeg gråt da Harry så Snapes minner. Klarer ikke triste kjærlighets historier. [Severus/Lily </3] Ble også trist da Dobby døde - man kan ikke annet å synes synd på husnissen.

Jeg lo av Ron flere ganger i boken. Spesielt når han flørtet med Hermione. Fikk sympati for gutten under ødeleggelsen av kjedet, og ble overlykkelig når de ble sammen. Kreacher var også underholdende. ^^

Ble svært lettet når Harry møtte Dumbledore på Kings Cross. Det ga meg nytt håp. Til tross for sin fortid, vil alltid Albus Dumbledore være en flott trollmann.

[Kaja]

Jeg gråt aller mest da Harry innså at han måtte ofre seg. Hele den scenen med foreldrene og de andre som kom til ham og sa at han gjorde det rette. Trodde virkelig at han skulle dø. Var også helt forferdelig da Dobby døde, og faktisk da jeg tenkte på stakkars Kreacher som kanskje trodde at han var blitt forlatt igjen der han satt klar med sin steak-and-kidney pie.
Jeg lo aller mest av Hermione's kommentar om at hun ikke hadde "ruled out the possibility" om å sende fugler på Ron igjen.

[hermine wiltersen]

Jeg gråt da Fred døde, når Harry så inn i minnene til Snape og når han forstod at han selv måtte dø. Jeg gråt og når Harry fant brevet fra Lilly og fotoet, og da Dobby døde.

Jeg lo mest andre gangen jeg leste boka, da jeg så hvor mange ganger Ron prøvde å flørte med Hermione.