Når?

[Uva Lunekjær]

Når gråt du, når lo du, når var du veldig spent, når var du skremt osv?

[Line]

første gang jeg grein hva når jeg leste takkinga til rowling "...and to you, if you have stuck with Harry until the very end." og satt og vurdere i altfor mange minuter om jeg virkelig skulle lese den, det er jo den siste 8|
men.. leste den gjorde jeg. også gråt jeg så masse at jeg husker ikke alle gangene, gråt mer enn noe anna jeg gjorde.

når jeg lo, det var så super masse det og, og spesielt nå de(trioen) lo, omg, noe så nyderlig.<3

spent var jeg jo hele tida, men de gangene jeg var mer spent enn noe anna var vell når de var i gringots og i begynnelsen på slutten, med en gang severus flykta fra hogwarts

[Uva Lunekjær]

Jeg gråt da Harry skulle gå i døden og de døde kom for å hjelpe ham.

Var redd da han var helt besatt av The Deathly Hallows, både fordi de var litt skremmende og fordi det kunne jo ødelegge alt, og han var så likegyldig til alt annet, og sånt. Og trist og redd da Ron var vekk. Og da Harry fulgte etter duen.

Kjempespent da de var i huset til Bathilda, og da Harry var i tanketanken, det var gøy, og nesten hele tiden, egentlig. Var masse spent, da jeg visste, og trodde jeg visste, hva som skulle skje, og hva de burde gjøre, og da det skjedde noe som jeg ikke visste, og da det skjedde noe farlig, og hele tiden, nesten.

Ble så glad da Ron kom tilbake, og Percy

[love_luna]

[color=#C9A247]Jeg gråt ofte. Første gang var når Hedwig døde. Så gråt jeg for hvert dødsfall etter det. Gråt mest på slutten av boken fordi det var da jeg innså at Harry Potter var slutt, at den siste boken var ferdiglest. Jeg gråt også da vi fikk vite at Snape elsket Lily. Det var utrolig trist, at han liksom hadde til og med bedt Voldemort om å spare henne. S

[MsJoplin]

Line Skrev:første gang jeg grein hva når jeg leste takkinga til rowling "...and to you, if you have stuck with Harry until the very end."

Jeg får fortsatt tårer i øynene av den der. Huff.

Jeg lo VELDIG mye av forskjellige ting jeg ikke husker, mye fordi jeg var grusomt overtrøtt og at alt var morsomt. Andre ganger fordi jeg leser doble betydninger i alt mulig, haha.

Jeg gråt - eller ble rørt/fikk tårer i øynene/whatever - da Fred døde, da Lupin og Tonks ble observert blant de døde, da Maraudergjengen møtte Harry (Yay, Lupin og Sirius sammen i døden!!), Snape og Lily-historien, da Harry beskrev Snape som den modigste mannen han har kjent.. huff, jeg er virkelig lettrørt.

Tar meg fortsatt lang tid å fordøye denne boken. Men den gjør meg veldig veldig glad, tross alt. Jeg har blitt mye mer glad i Harry nå enn jeg var før jeg leste boken. For en utrolig person han er.

Også skal jeg prøve å se bort fra at deler av boken virket veldig kjent, fordi jeg har lest noe liknende i fanfic. Og at Rowling burde ha tatt med mer info i epilogen, grr.

[Ingrid]

Jeg felte tårer mange ganger da jeg leste denne boken. De forskjellige dødsfallene var veldig triste, men det var nok Dobbys død jeg "gråt" mest over, fordi følelsene til Harry etterpå ble beskrevet så nøye. Det skjedde ikke med de andre dødsfallene, rett og slett fordi det ikke var tid for Harry til å sørge. Jeg gråt også litt da Snape døde, fordi jeg skjønte at da fikk Harry aldri høre sannheten ansikt til ansikt med Snape, og Snape fikk aldri muligheten til å oppleve takknemlighet fra Harry. Dessuten var det ekstremt trist da Harry vandret inn i The Forbidden Forest for å møte sin egen død. Akkurat da var jeg usikker på om Jo faktisk kom til å ta livet av Harry, noe jeg egentlig ikke hadde trodd at hun kom til å gjøre.

Jeg lo av alle de morsomme og kjappe replikkene som Jo er en ekspert på å komme opp med. Spesielt lo jeg av Fred eller Georges (hvem var det? Jeg husker ikke) kommentar under Potterwatch om at Voldemort kunne bevege seg raskere enn Snape som ble konfrontert med shampo!

De siste kapitlene og den store krigen var utrolig spennende, og jeg satt på kanten av godstolen min og bladde meg igjennom side etter side. Det var så mye som kunne skje akkurat da, det var nesten sånn at jeg forventet at noen skulle dø for hver setning jeg leste, men heldigvis ble det ikke sånn.

Forøvrig er jeg enig med deg om epilogen, MsJ.. Jeg ville vite meeeer! :angry:

[Dult]

Jeg gråt verst når:

Når Ginny kyssa Harry (tragisk sted å gråte,men syns det var så trist fordi Harry viste det ikke kunne bli noe)
Da Harry var på rommet til Sirius og så på bilda, og leste brevet
Da Harry kjefta på Lupin (Likte ikke Lupin sine tanker)
Når hele mitt bilde av Dumbledor ble knust. Igjen,og igjen..
Da Harry var på grava til foreldrene (satt i et kvarter å grein før jeg klarte å lese videre)
Da Dobby døde
Da Harry tenkte på døden og når Marauderene viste seg. D var også da jeg innså at Lupin virkelig var død,og at Teddy ble foreldreløs (tror boka fikk vannskader.. )
+ all smågriniga igjennom hele boka

Gråt merklig nok ikke når Fred døde, syns det var så søtt på en måte..

Men jeg syns det var veldig rart å lese det om gjengen som voksne.
Og Ron var jo blitt "kul" lissom haha
Og hadde likt å hørt flere tanker fra Harry om voksenlivet deres.

[Mendi Rockcastle]

Jeg satt med tårer i øynene når Dobby døde og ble begravd.
Og når Fred døde og Percy nektet å forlate ham. Da ble jeg virkelig rørt. :'(

Jeg smeltet helt da Ron og Hermione kysset.
"OI! There's a war going on here!" (Hary)
"I know, mate"[...]" so it's now or never, isn't it?" (Ron)
Aww... Er ikke det det søteste?

[Liave Ekeli]

Den eneste gangen jeg virkelig gråt var når Harry skulle gå i døden, og fikk selskap av Lily, James, Remus og Sirius. Da rant tårene ganske fritt gitt. Ellers lo jeg flere steder enn jeg hadde ventet, skvatt et par ganger og var direkte redd andre ganger, men nå husker jeg ikke all tilfellene av de forskjellige. Den jeg kommer på i farta var når George mista øret, og den replikken med "Like a saint"

[Nilboriel]

Jeg gråt ikke på langt nær så mye som jeg hadde trodd jeg skulle gjøre. Tårene kom kun på to steder selv om jeg måtte kjempe for å holde dem inne flere ganger (fordi jeg satt på kafeer og slikt var ikke det beste å bryte ut i gråt).
Jeg har det med å gråte når det ikke egentlig er noen grunn. Det var for eksempel grusomt rett etter at de hadde fått Harry til The Burrow og folk ikke hadde komme tilbake. Den ekle følelsen av at noen ikke kom til å komme, og hva som kunne ha skjedd, satte en støkk i meg.
Ellers satt jeg med en kvalme-lignende følelse flere steder. Spesielt delene før og etter Bathilda's Secret-kapittelet og når vi fikk se Lily og James' død gjennom Voldemorts øyne. Det var grusomt ekkelt.

Men de ekte tårene kom da Harry kommer inn i the Great hall og ser Fred, Tonks og Remus døde. Jeg måtte legge boka fra meg og stirre tomt ut i lufta mens tårene trillet.
Og enda verre ble det (faktisk..) når Molly angriper Bellatrix for å ha prøvd å skade Ginny. Det var så utrolig utrolig fint gjort. Pluss at jeg tror jeg hadde en del tårer lagret inni meg fra tidligere dødsfall. Hvertfall satt jeg der og hulket en stund. Uff.

Ettersom denne boka har vært ganske så deprimerende til tider har det ikke vært så mange latterutbrudd som tidligere. Jeg synes Departement-tingen er veldig morsom, pluss at 'ear, 'ear-kommentaren til George var herlig. Potterwatch var også kjempekos å lese om.

[Martin]

Jeg gråt ikke noen ganger, skjønt, den scenen der Dobby dør var litt vibrerende. Når folka døde ble jeg mest forvirra, og måtte lese det samme mange ganger til, før jeg forsto at nå var personen død.

Flirte gjorde jeg ofte, mest under Potterwatch. Og spent var jeg selvfølgelig hele tiden (Hvem er ikke det...? )

[Inger]

Uva Lunekjær - Jeg trodde også først det var en due Harry og Ron fulgte etter, men så fortalte en venn av meg at det var et rådyr.. Jeg slo det opp på Tritrans nå, og der står det at det er en hunnkanin, så da må jeg prøve å endre på det jeg ser når jeg leser den delen.. Forøvrig så gråt jeg veldig mye.. mange ganger var det fryktelig vanskelig å bestemme om jeg skulle gråte eller le! Spesielt på slutten: Jeg var så lei meg pga Fred, Lupin og Tonks, men var så kjempeglad for at Harry overlevde..! Og da jeg trodde Harry skulle dø var jeg så sint, redd og lei meg at jeg ristet! Hadde virkelig problemer med å lese videre derfra! Har begynt å lese på nytt nå, tror jeg kommer til å gråte denne gangen også...

[dunehelm]

eg har ikkje lest boka enda kjøper den på Norsk. men eg begynte nesten å grine når eg leste at dobby skulle dø. så eg kommer ikkje til å sette mine bein på spoiler delen av forumet før eg har lest den, *slår meg i hodet med ei lampe og roper bad "navnet mitt", bad "navnet mitt".

[Uva Lunekjær]

Inger Skrev:Uva Lunekjær - Jeg trodde også først det var en due Harry og Ron fulgte etter, men så fortalte en venn av meg at det var et rådyr.. Jeg slo det opp på Tritrans nå, og der står det at det er en hunnkanin, så da må jeg prøve å endre på det jeg ser når jeg leser den delen..

Hihi, samme skjedde med meg. Snakka med Linda masse etter vi var ferdige. Ja, og så sa hun at hun lurte på åssen dyr det var, og jeg var fast bestemt på at det var en due, og så slo vi det opp og fant ut at det var en dåkolle eller et eller annet. Hva det nå sto=P Frustrerende, siden ja, hele bildet forandres:/ Står hunnkanin på TriTrans, men i ordboka mi sto det dåkolle eller noe. Så, folkens, hva er rett?

[Inger]

Eh.. Hva søren er en dåkolle! Kanskje det er det samme som hunnkanin, bare et annet navn... Uansett så er det bare "hunnkanin" jeg skjønner hva er... :s